"Skrevne sanger"
Den fyrste song
(denna sång sjöng min mor för mig när jag var liten. Oförglömligt)
Den fyrste song eg høyra fekk,
var mor sin song ved vogga,
dei mjuke ord til hjarta gjekk,
dei kunne gråten stogga.
Dei sulla meg så underleg,
Så stilt og mjukt te sova,
Dei synte meg ein fager veg,
Opp frå vår vesle stova.
Den vegen ser eg enno tidt,
Når eg fær auga kvila,
Der stend ein engel smiler, blidt
Som berre ei kan smila.
Og når eg sliten trøytnar av
I strid mot alt som veilar,
Eg høyrer stilt frå mor si grav
Den song som allting heilar.
var mor sin song ved vogga,
dei mjuke ord til hjarta gjekk,
dei kunne gråten stogga.
Dei sulla meg så underleg,
Så stilt og mjukt te sova,
Dei synte meg ein fager veg,
Opp frå vår vesle stova.
Den vegen ser eg enno tidt,
Når eg fær auga kvila,
Der stend ein engel smiler, blidt
Som berre ei kan smila.
Og når eg sliten trøytnar av
I strid mot alt som veilar,
Eg høyrer stilt frå mor si grav
Den song som allting heilar.
Å eg veit meg et land (nynorsk folkvisa)
(denna norska folkvisa av Elias Blix minns jag min döda morfar sjöng på ett sådant gripande sätt att det får mig att gråta idag! En sång om det förlorade paradiset i barndomen i NordNorge, där mina morföräldrar bodde och min mor bodde som barn och ung!)
(Den heter även "Barndomsminne fra Nordland")
Å eg veit meg eit land - langt der uppe mot nord
med ei lysande strand - millom høgfjell og fjord.
Der eg gjerne er gjest - der mitt hjarta er fest
med dei finaste finaste band.
./. Å eg minnest, å eg minnest, å eg minnest so vel dette land ./.
Der eit fjell stig mot sky - med si krone av snø,
og i lauvklenad ny - det seg speglar i sjø.
Og det smiler mot strand - med si bringe i brann
i den solklåre, solklåre kveld:
./. Å eg minnest, å eg minnest, å eg minnest so vel dette fjell ./.
Ja, eg kjenner den stad - der eg stima som gut,
der eg kaua og kvad - så det svara frå nut,
der eg leika og log - i den lauvkledde skog
mellom blomar, ja mellom blomar og blad:
./. Å eg minnest, å eg minnest, å eg minnest so vel denne stad! ./.
Og når vinden var spak - fór om fjorden eg rundt.
Der eg rodde og rak - som ein fiskande glunt.
Der eg leikande låg - og med vogga på våg
i den nattsol, den nattsol der nord:
./. Å eg minnest, å eg minnest, å eg minnest so vel denne fjord ./.
Men det dårande hav - som no drøymer so stilt
vert ei glupande grav - når det reiser seg vilt.
Snart det lokkar og ler - snart det over seg slær
og dreg båten, dreg båten i kav:
./. Å eg minnest, å eg minnest, å eg minnest so vel dette hav ./.
I min heim var eg sæl - - av di Gud var attved,
og eg kjende so vel - kor det anda Guds fred,
når til kyrkja me fór - når me heime held kor
og med moder, med moder eg bad:
./. Å eg minnest, å eg minnest, å eg minnest so vel denne stad ./.
Denne heim er meg kjær - som den beste på jord.
Han mit hjarta er nær - denne fjetrande fjord,
og det målande fjell - og den strålande kveld,
hugen leikar, den leikar på deim:
./. Å eg minnest, å eg minnest, å eg minnest so vel denne heim ./.
Og eg lengtar so tidt - dette landet å sjå,
og det dreg meg so blidt - når eg langt er ifrå.
Med den vaknade vår - vert min saknad so sår,
so mest gråta, mest gråta eg kan:
./. Å eg minnest, å eg minnest, å eg minnest so vel dette land! ./
Se ett skip forlater havnen
- Se et skip forlater havnen stevner ut på bølgen blå
vinden blåser friskt om stavnen fyller seil vi fart kan få,
over oseanets bølger Californien jo er,
målet for vår lange reise, gull vi skulle finne der. - Slik man tenker og bedømmer mens vår skute hastig flyr,
mot det mål hvorom man drømmer mens man intet krafttak skyr.
Lykken vil vi alle vinne ha en livsdag lys og lang,
munter er enhver i sinne under bølgers tunge gang. - Og blant dem som lykken søker er en moder med sin sønn,
akk om reisen snart er over, det er hennes stille bønn.
Hennes mann er dragen forut og et hjem beredt for dem,
og han venter nå sin hustru og sin lille sønn der hen. - Alt mens ingen frykt man huser, går alarmen hva er hendt,
oseanets bølger bruser om et skip mot vesten vendt.
Er vår skute sønderslagen, kan hun være sprungen lekk,
alle opp ad leider ruser, og man hører så på dekk.
Kor: Skipet brenner, hjelp å slukke, roper sjømenn springende frem,
alt forgjeves, mastrer flammer, redningsbåter ut med dem. - Snart er alle båter fulle, men hva ser man så på dekk,
moren som til vesten skulle med sin lille sønn så kjekk.
Er det plass for dem i båten, nei kun en av dem kan gå,
skynd Jer nu, kapteinen roper, hvem av Eder blir det så. - Først er moren blott fortvilet, men hun fast beslutning tar,
sønnen han skal frem til vesten han skal leve se sin far.
Og for siste gang så kjærlig, hun sin sønn inntil seg tar,
derpå lyder hennes stemme over brått og bølger klar:
Kor: Gå min sønn i redningsbåten jeg så gjerne blir igjen her,
hils din pappa fra din mamma som dør for deg snill du er. - Da hver båt så levnet skipet det forsvant i fossig hav,
sønnen han i land ble skikket, moren fikk den dype grav.
Stor er moderkjærligheten, dog der er en større enn,
Kristi som hans kors beviser, så besinn deg bror og venn.
Kor: Da på korset han ble naglet, å hvor Herrens ømhet oss rør,
ba han selv for sine bødler og for sin fiende han dør.
Den lille martyr
- Lytt nå til jeg vil fortelle om en liten sped martyr
som med Jesus i sitt hjerte lyste som et Kristi fyr
Hun i søndagskolen lærte elske Jesus barnets venn,
og hun sang med lyst og glede: «Han er min, ja Han er min» - På et vertshus hennes fader søkte sin forlystelse,
iblant folk som glemte Herren og hans ord forkastede,
men en dag da lille Anna sang en sang om barnets venn
faderen med svergen spurte: «Si meg hvem har lært deg den?» - «Jo, i søndagskolen, pappa» svarte lille Anna glad,
«der fortelles skjønt om Jesus og den skjønne himmelstad»
Faderen svarte skarp til ordet: «Dersom dit du mere går,
og at mere slikt jeg hører, jeg deg straks til døden slår. - «Neste søndag» beder Anna, «kjære mamma må jeg gå
på min kjære søndagskole og om Jesus høre få»
Moren under tårer svarte: «Kjære Anna må du det,
men kom hjem før pappa kommer han er drukken som du vet» - Anna kommer hjem fra møtet, far er allerede der
spørger han: «Hvor har du været?» Anna svarer: «Pappa kjær
jeg har vært på søndagskolen, Jesus elsker pappaen min»
og hun sang for ham så barnslig: Jeg er glad han er min venn - Som et villdyr i fra skogen reiste seg den drukne far
slår sitt barn så blodet flyter ingen skånsel mer han har.
Naboer kommer tager barnet skamslått fra sin faders hånd,
faderen i cellen føres hvor han sitter nu i bånd. - Under nattens lange time våker mor for barnet sitt,
som på dødens engel venter snart hun smertene er kvitt.
Anna våkner hvisker sakte: «Mamma gråt ei mer for meg
jeg går hjem til vennen Jesus, og der venter jeg på deg. - Denne kjolen som er blodig av min faders hårde slag,
vil jeg gjerne vise Jesus når jeg møter Ham i dag.
Hils til pappa når han kommer, si jeg alltid for ham ber
be han møte meg hos Jesus hvor han aldri drikker mer.» - Nu hun sover for å våkne hjemme hos sin beste venn
men den arme drankers hjerte, rørtes ved den hilsningen.
Så som solens stråler bryter gjennom cellens gitter inn
Jesu frelses nåde flyter inn i fangens cellerom. - I en nattlig drøm han så seg stå ved stranden av en flod
som ei gikk å vasse over men på andre siden sto
med en blodig kjole i hånden, lille Anna hviskende:
«Pappa kom til andre stranden, jeg vil pappa hos meg se.» - Av en ukjent hånd han førtes sakte over vannets brus,
til sin Anna og hun svarte: Pappa her er fredens hus.
Det var Jesus som deg førte, han deg elsker det er visst,
drankeren våkner og forstår nu, han er frelst av Jesus Krist.
(hör melodin till sången här, dåligt sjungen, min mor sjunger mycket bättre, och på en bättre melodi, se wikipediaartikel om sången här)
Til fred ble meg det bitre
Når jeg i de stille stunder ser tilbake,
minnes med- og motgang livet har meg brakt.
Størst blir prøvelsene Jesus lot meg smake,
dem med kjærlig hånd han i min vei har lagt.
Til fred ble meg det bitre -
du dro meg opp til deg.
I fryd må hjerte sitre;
det var nåde ifra Gud den hele vei.
Jeg tror sikkert også du må si det samme,
Jesus var deg nær da du var stedt i nød,
og med gråt i stemmen må du ofte stamme
disse ord som før en gang fra jorden lød:
Du som i Guds smeltedigel deg befinner;
vær tålmodig i hva Gud på deg har lagt.
Gullet glødes må i ilden til det skinner.
Du må dannes her til evighetens prakt.
Han har lovet når du prøvet blir her nede;
kraft og styrke så du prøven kan bestå.
For sin skjønne himmel vil han deg berede,
så du kan blant frelste for hans trone stå.
Tre søte småbarn
Tre søte småbarn med øyne blå
stille i skumringen sammen står,
følger med øynene alle dem
som ifra byen nå vender hjem.
De venter på far, venter på far,
trykker seg mot ruten, og venter på far
Gabriel er i sitt sjette år,
ryster betenksomt det brune hår,
klemmer mot vinduet pannen tett,
stirrer til nakken blir ganske trett.
Han venter på far, venter på far,
Stirrer ut på gaten, venter på far.
Anne Marie ved siden står,
søt liten dukke på fire år,
gule småkrøller om kinnet slår,
øynene store og spente står.
Hun venter på far, venter på far,
å ja, du kan tro, hun venter på far.
Men liten "baby" er Kristian,
knapt nok sin lengsel han styre kan.
Far hadde lovet han noe rart,
derfor han tenker: han kommer snart.
Kommer ei far, kommer ei far?
Roper utålmodig: Kommer ei far?
Lenge de venter, de søte små,
mange forbi deres vindu går.
"Endelig!" "Nei!" "Er det?" "Jo så menn!"
Alle de styrter mot døren hen.
"Der kommer far, der kommer far!"
Hurra! Høyt de jubler: "Der kommer far!"
(hör melodin här)
En drankers hytte
- Så bitter kold blåser nordenvinden om stueknuten den sene kveld
i stuen sitter så blek om kinnen en liten pike ved skorsteinsheld
Den bleke fargen den bærer preget, den vitner tydelig om sykdom nød
men hennes fader til kroen drager forglemmer hjemmet og barnets nød - Blott broder Aksel ved vindu sitter i kolde stuen og ser mot skyn
og minnes fortiden grum og bitter, fort veksler om for hans indre syn
Fast tåren strømmer ved tanker tunge, gråt ikke Ester min søster snill
snart kommer pappa og da vår hunger skal være endt, vi får mat i kveld - Og broder minns du da mamma levet hva anderledes det var mot nu
i kolde vintre vi ei behøvet på pappa vente, men kjære du
kom løft meg sett meg ved vindu rede jeg vil så gjerne mot himmelen se
kanskje at mamma da vil se ned i fra himmelens stjerner og mot meg le - Som før hun gjorde jeg minnes gjerne når hun om kvelden meg sang i søvn
se opp du lille der falt en stjerne, så sagde ofte min mamma øm
Og når en stjerne fra himmelen faller, en sjel får flytte til Gud i kveld
når jeg til mamma går hen da faller vel og en stjerne fra himmelens hvelv - Men la meg bror i din favn få hvile her er så koldt og jeg er så trøtt
og Aksel tager sin søster lille og i hans favn hun snart slumrer søtt
Han sitter tyst der og vugger sakte sin lille søster på sine kne
og ser mot himmelen da faller sakte en liten stjerne fra himmelen ned - En liten stjerne, så sagde Ester, skal falle ned når jeg går til Gud
så tenker broder og straks ser etter, hans lille søster har alt fått bud
det trette øyet, den bleke kinnen, ei vætes skal mer av sorgens tår
hun frøs ei mer i den kolde vinden, nei hun forklaret for lammet står. - Den grumme fader fra kroen drager får se sin lille der ligge død
han i sin sjel følte sorg og anger, så Gud fikk frelse fra syndens nød
Nu han ei mere på kroen sitter, men mangen gang lutet mot sin stav
av anger feller han tåren bitter for enkle korset på Esters grav. - Hun visste ei at hun her fikk være en misjonær som fra syndens vei,
den arme dranker fikk overføre, men kjære hvem skal nå føre deg,
du som i lystenes land nu tøver, se Jesus banker på hjertets dør,
og skynd deg åpne for Gud deg bøye, du angre skal at du ei kom før.
